Det for meg er en selvfølge å jobbe ved en vitenskapelig høgskole med de verdiene og den tradisjonen som VID samlet sett deler. Og det handler ikke primært om de dype teologiske røttene til tuntreet på Misjonsmarka i Stavanger. Det handler i like stor grad om den diakonale tradisjonen og innstillingen jeg møter hos kolleger som jobber med helse- og sosialfag.

Men når konferansemiddagen er over og jeg rusler hjem til hotellet hender det at hodet spinner litt videre rundt spørsmålet om tilhørighet. Hvilke verdier er det som er viktigst for meg som ansatt ved en institusjon som etter hvert gjør veldig mange forskjellige og viktige ting?

Mens kvelden rundt meg faller på blir bildene tydeligere og tydeligere. Bildene av bachelorstudentene som kommer hjem fra Madagaskar og med begeistring i stemmen deler sine erfaringer med medstudenter i kantina. Å vite at jeg som ansatt ved VID er med på å legge til rette for at unge mennesker får opplevelser som med stor sannsynlighet endrer dem for livet er dypt meningsfullt. Ikke fordi det er et mål i seg selv at norsk ungdom som vokser opp i materiell overflod skal eksponeres for så mye fattigdom som mulig. Men fordi møtet med mennesker i en annen livssituasjon er viktig læring. Det lærer oss om enkeltmenneskets iboende verdighet. Om menneskers evne til i fellesskap å løse konkrete utfordringer. Det lærer oss at sosial innovasjon noen ganger handler om å overleve. Og det lærer oss noe om at verden er urettferdig – og at disse skjevhetene er skapt av oss mennesker.

Det andre bildet som trer frem, er av den smilende masterstudenten fra Malawi som jeg hilser på i biblioteket. Minnet om vårt første møte i Zomba hvor hun med stor selvtillit fortalte om lokalsamfunnsprosjektet hun hadde startet for å hjelpe foreldreløse gatebarn. Et minne som sklir over i samtalene jeg hadde med faglæreren som lovpriste innsatsen til de internasjonale studentene i emnet om community development and social innovation. Vissheten om at jeg som ansatt ved VID er med på å bygge viktig kompetanse hos fremtidige sosialarbeidere i Malawi gjør den sure vinden rundt meg litt mindre kald.

Når jeg nærmer meg hotellet, glir tankene i en litt annen retning. Til ph.d. studenten som nylig kom hjem fra Oxford. Som med respekt i blikket forteller om møtet med Europas fremste fagmiljø innen sitt felt, og om følelsen av å bli tatt på alvor som en fagperson. En fagperson som gjennom sine feltstudier innen religion og migrasjon kunne vise sine internasjonale kolleger at syriske flyktninger i Norge danner andre allianser og utvikler en annen religiøs praksis enn tilsvarende grupper andre steder i Europa. Om følelsen av å være med på å gi et bidrag til en felles forståelse av de utfordringene vi som et felles europeisk samfunn møter – uavhengig av vår tilknytning til en europeisk union.

Og når søvnen endelig tar meg inn i drømmeland har jeg svaret klart. Det er I’en i VID som er min bokstav. Jeg jobber ved VID fordi jeg sammen med gode kolleger er engasjert for mennesket – lokalt og, kanskje enda mer, globalt.