- Skal man ha en bærekraftig velferdsstat, må man utfordre de strukturelle forholdene som holder mennesker utenfor arbeidsmarkedet, mener Benedicte Nessa.

30. oktober disputerte hun med avhandlingen «Navigating Expectations. Concurrent Processes of Inclusion and Exclusion in Refugees’ (Dis)Integration into the Norwegian Labour Market».

Avhandlingen tar for seg erfaringene til nyankomne flyktninger i Norge, og ser på sivilsamfunnets betydning som bindeledd mellom flyktninger og det norske arbeidsmarkedet.

Blir hindret av navn og påkledning

Flyktningenes opplevelse av integrering i det norske arbeidslivet viser at det ofte både er prosesser som fremmer integrering og prosesser som hemmer integrering på en og samme tid.

- Myndighetenes løsning på å få flyktninger ut i jobb er å øke den formelle kompetansen til den enkelte, slik at de i større grad tilpasser seg det sterkt formaliserte arbeidsmarkedet vi har i Norge, forklarer Nessa.

Samtidig var opplevd diskriminering en strukturell begrensning som påvirket flyktningenes vei inn i varig arbeid.

- Religiøse markører som hijab eller religiøse navn, særlig muslimske, ble av flyktningene fremhevet som faktorer som de mente reduserte deres muligheter på det norske arbeidsmarkedet. Sammen med begrensninger som for eksempel lav formalkompetanse, ble konsekvensene i mange tilfeller at flyktninger sto uten arbeid. Eller at de arbeidet i sårbare og uforutsigbare deler av arbeidsmarkedet, påpeker hun.

Hun mener at det i tillegg til å øke den enkeltes formalkompetanse, er behov for en kollektiv vilje til å omfavne og akseptere det mangfoldige samfunnet på et strukturelt nivå.

Foodora er ikke løsningen

Den ene av Nessas artikler fordyper seg i sammenhengen mellom integrering og tilhørighet. Her brukes budtjenesten Foodora som et eksempel på lett tilgjengelig, men uforutsigbart og midlertidig arbeid for mennesker som ikke får muligheter i andre deler av arbeidsmarkedet.

Selv om arbeidet bidro til viktig inntekt for flyktningene, ble arbeidssituasjonen en markering av utenforskap, som økte distansen mellom «oss» og «dem», og minsket opplevelsen av tilhørighet.

- I Norge regnes arbeidsdeltakelse som den tydeligste indikatoren på vellykket integrering. Men disse funnene viser at man kan være en del av arbeidsmarkedet uten at dette fører til integrering eller innlemmelse i majoritetsfellesskapet, forklarer hun.